Arktisk Canada kunne vært norsk

Av Asle Johansen

Asle Johansen driver meglerfirmaet Norsk Polarbefraktning. Han forteller i denne artikkelen at i 1949 og 1951 seilte selfangstskuta «Polarquest», som hans far var med, inn i noen av farvannene der Otto Sverdrup hadde seilt i 1898 til 1902 med «Fram».

Like før unionsoppløsningen i 1905 foretok kaptein Otto Sverdrup og hans mannskap på polarskuta «Fram» en reise i arktisk Canada. De annekterte landområdene, men det ble aldri fulgt opp av den norske stat.

-Skuta seilte opp Davis Stredet, Baffin Bukta og langs Baffin Land opp mot Thule, hvor de påtraff to polareskimo familier, i en fjor nord for Thule. Disse var fra kolonien Etha, verdens nordligste fastboende mennesker. Eskimoene var eldre mennesker med kun en yngre gutt sammen med seg. Dette var ekte polareskimoer som holdt på å bygge vinterhus, av stein og torv, men bodde i telt. De to polareskimofamiliene var også med å fisket polarrøye med garn. Dette er en meget interessant oppdagelse som jeg ikke kan minnes at Sverdrup nevner i sine beskrivelser. Polarrøye ville vært et viktig supplement, både som fersk mat og saltet, for oppbevaring. Mannskapet på «Polarquest» tok selv en god del polarrøye til eget bruk. Disse polareskimoene fortalte at de om vinteren kjørte over Ellesmere Island og fanget moskus.

På seilingen besøkte «Polarquest» nære områder ved Eilif og Amund Ringnes øyene, samt Ellesmere Island. Ishavsskipper og reder Ludolf Scheldrup sier til sitt mannskap, i det han ser innover land. «Her er det bare å sette en bulldoser i arbeid og rydde litt, så er det ferdig rullebane for fly». Akkurat her ligger i dag Eureka flyplass. «Polarquest» var også innom «Fram» sin vinterhavn (1901-1902) i bunnen av Gåsefjorden, et historisk sted. «Polarquest» var nok det første norske polarskip som besøkte dette stedet etter «Fram». Våren / forsommaren 1951 var det lite is i disse farvannene, noe en også kan se av bildene, det er ikke bare i den senere tid område har vært nesten isfritt. Under en av ilandstigningene fra «Polarquest» har min far, Håkon Johansen, fortalt at de fant messingbokser i oppmurte steinvarer som Sverdrup og hans mannskap hadde bygd. Inne i disse boksene lå det skriv hvor Sverdrup annekterte landområdet i den svensk-norske kongens navn. Alt ble lagt tilbake som de fant det.

Annet som ble funnet var en sammenrast og fraflyttet eskimoboplass, hvor takkonstruksjon og sperrer var av sidebein på hval. På Cherryøyene fant mannskapet på «Polarquest» eskimogravplasser. På slett berg lå det 20-30 små steinrauker, som antas å ha vært markeringer over døde. Ved en tilfeldig undersøkelse fant de en 10-15 cm lang hårflette, som ble lagt tilbake slik som de fant den. Hvor de døde var vites ikke, da benrester ikke kunne sees.

Annekteringen som ble foretatt i forbindelse med polarseilingen som i Otto Sverdrup gjorde, var jo i seg selv en bragd og behøver en oppresing, nå i disse årene hvor vi markerer polaroppdagerne og forskerne Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Ved seilingene til Sverdrup, i polare områder, skaffet han uvurderlige kunnskaper om is, strøm, temperatur og geografiske data. Et annet spørsmål er om kongeriket Norge har fått tilbake noen av boksene som var lagt ut, fra dagens eier Canada. Om ikke annet som et minne om en brytningstid der mennesker med stort pågangsmot og iver gjennomførte bragder av ufattelige dimensjoner, i små skip på oppdrag for en av verdens største polarnasjoner, i utforskning. Uten mulighet til, der å da, å holde nasjonen fortløpende oppdatert om fremdriften i polarseilingen og annekteringen, men måtte vente til de kom hjem, med skip og mannskap.

Det tok år før Sverdrup kunne avlegge en rapport om sin fantastiske reise. I dag har vi god kjennskap til områdene som var annektert. De inneholder verdifulle naturressurser av store verdien. Seilingen i de nevnte områdene for «Polarquest» hadde som formål å fangste hvalross, i tillegg til selfangst på Newfoundland. Det kan jo også opplyses at de skjøt isbjørn, men da prisen i Tromsø den gang var bare 15 kroner per skinn var ikke det lønnsomt.

«Polarquest» forliste lørdag den 23. februar 1957 på Islands sydkyst, nærmere Eldvatnsa i Vestre Skaptafellsyssel, også kaldt Islands skipskirkegård, på vei til fangstfeltet ved Newfoundland. Hele mannskapet på 25 ble berget i land. Landet Otto Sverdrup annekterte kunne i dag, og tidligere, ha gitt Norge et helt utrolig land og havrett med sokkel, og med enorme verdier. Vi mistet dette og Grønland med mer.

Aarvak i storfangst og uhell i 1922

Av Johan Kr. Brandal

Den 18. mars gjekk vi til havs ved Halten fyr. Vi fekk berre motvind, så vi brukte åtte døgn før vi kom oppunder isen aust for Jan Mayen. Etter to døgns leiting etter sel, kom vi i storfangst - og best av alt, vi var skute åleine. Alle spekktankane i rommet var fulle av kol, så medan vi fangsta var to mann opptekne med å hale opp kol i pøsar frå tankane. Det som ikkje gjekk i kolbaksane vart styrta på sjøen. For vi måtte ha plass til fangsten. Dette arbeidet pågikk under heile fangstinga. All flåing av dyra gjekk føre seg ombord. Om natta måtte vi telle - og platte ned skinna for å få ryddig dekk til neste dag. Den einaste belysning vi hadde på dekk var ei ankerlanterne med parafinbrennar.

Etter to-tre døgn i fangst, fekk vi sjå s/s "Islys" lenger inne i isen. Den låg også i fangst. Vi heldt det gåande på denne måten i sju døgn. Heile tida hadde vi pent, kaldt ver med frostrøyk over ope vatn. Då var vi fullasta, 5000 kvitungar og 200 gammalsel. Under slike forhold var det godt å ha med kraftkarar som Monrad Pilskog og Knut B. Brandal, dei var skyttarar ombord dette året.

Fleire skuter kom no etterkvart sigende til. Men vi var ferdige, så snart vi hadde gjort sjøklart, vart kursen sett mot Norge. Vi kom til Brandal den 10. april. "Islys" hadde betre fart enn "Aarvak", så dei var komne eit døgn føre oss, dei hadde 4700 dyr. Då spekkinga, som gjekk føre seg med handmakt den tida, var ferdig, og vi var utlossa, gjekk vi til Vestisen igjen, på ny tur. Derifrå bar det til Danskestredet. Mannskapet var omtrent det same som på første tur, men vi var to mann mindre.

I Vestisen fekk vi berre 200 dyr. Vi gjekk til Stredet, men der var det berre tett is over alt, så vi fortsette sørvestover langs iskanten. Vi såg klappmyss inne på isen mange stader, men det var ikkje råd å kome seg inn i isen med skuta.

Ein av dei første dagane i juni fekk vi ein sørauststorm med ein svær sjøgang. Vi låg med to rev i storsegl og mesan. Vi skulle forut for å reve stagfokka då uhellet hende:

Bernt R. Brandal var komen fram på dekk på babordside av formasta, og Knut B. Brandal stod på styrbord side, i le av masta. Jakob Koppen var i bordgangen akter. Eg var på akterdekket og heldt på å ha på meg oljeklær. Då med eitt kom skipper Marø, som hadde stått i styrehuset, byksende bakover galgedekket og ropte til meg:

- Hald deg fast!

Eg treiv meg fast i mesanhalsen som gjekk igjennom bommen og til ei alke. I det same såg eg ein sjø kome veltande over oss - stor som eit fjell. Det vart ein forferdeleg smell, så ein kunne tru

det var berre vraket igjen av skuta. Nokre smøreoljefat av eik, som var surra til babordsrekka, sleit surringane og vart endesette under meg. Men så rett ut hang eg at dei ikkje kom bort i meg eingong.

Jakob Koppen låg under vatn, pressa opp under galgedekket, der heldt han seg fast i maskindøra. Skipperen ropte:

- Gå forut og få ned han Bernt!

Då vi kom fram på dekket, møtte det oss eit fælt syn. Rekka på babord sida låg innover dekket. Lenger framme låg Bernt, han hadde blitt slått inn i vinsja og hadde fått lanternebrettet ned over føtene. Beinet på eine foten var avslått. Lugarkappa var borte, og mannskapslugaren var fylt med sjø. Storseilet hang igjen etter pik-fallet.

Knut vart førd bakover av sjøen, men han fekk huka seg fast i storskjøtet. Den tredje fangstbåten vår forsvann overbord. Byssebenkjen vart lausriven frå kaisinga.

Frivakta kom på dekk, dei var heilt gjennomvåte, men dei hjelpte oss med å surre presenning over det som var igjen av lugarkappa. Bernt vart boren akterut i kahytta. Vi måtte skjere av han alle klærne, sjøstøvlane også. Så vart han lagt i køya til skipperen. No vart det sett kurs for Island, men det gjekk ikkje fort, for både vind og sjø var imot oss. Mannskapet måtte sove på maskinrista og ellers der det fanst ein turr stad.

Då vinden spakna så pass at vi kunne kome fram i mannskapslugaren, møtte det oss triste tilstandar: Der var mørkt som i grava. Køyklærne i alle køyene var gjennomvåte av sjøvatn. Dekket lak som ei sil. Vi måtte ligge i køya med full oljehyre og sydvest på hovudet. Og dersom ein ikkje ville verte våt på beina, så måtte ein ha på seg sjøstøvlar også. Ferskvasstanken vår låg under lugardørken forut, med rør gjennom lasterommet til byssa. Men no var røra frosne, så vi måtte bere vatnet i pøsar. Vi måtte løfte på presenningen over kappa kvar gong vi gjekk opp og ned leideren til lugaren.

Ein viktig mann ombord i "Aarvak" på denne turen var maskinisten, Lars Ellingsæther. Han hadde mange ekstrajobbar i maskinrommet for å halde lensepumpene i gang. Han var då i sin beste alder og ein ekte "kaldtrusk".

Etter seks døgn kom vi til Reykjavik på Island. Så snart vi var inklarert, fekk vi Bernt på sjukehus. Vi vart liggjande der nokre dagar for å reparere skadane vi hadde. Ti rekkestøtter på babord side vart saga av nede ved dekket, så vart det dreve og beka rundt, det vart også gjort med dekket over lugaren forut. Alt arbeidet vart utført av skipperen og mannskapet. Ingen forlangte noko slags ekstra godtgjersle for det.

Kursen vart sett for fangstfeltet igjen, men Bernt vart liggjande på sjukehuset. Vi var heldige og kom i fangst med det same, og vi tok last igjen etter nokså kort tid. Resten av turen gjekk som vanleg. Det eg hugsar best var det dårlege drikkevatnet vi hadde, alle klaga over at det var så brunt - av rust, trudde vi. Men då vi var ferdige med utlossinga i Brandal, og tankane vart hatt på land, då såg vi kva som hadde mangla drikkevatnet. På botnen av tanken låg der restar, skinn og bein, etter ei store-rotte som hadde drukna der. Eg høyrde ikkje noko om at nokon vart sjuk av vatnet, unntatt den kvalmen som melde seg då vi oppdaga årsaka. -

Mannskapet som mønstra på den 10. mars 1922 var:

Skipsførar Kristoffer B. Marø, maskinist Lars Ellingsæther, skyttar Knut B. Brandal, skyttar Monrad Pilskog, stuert Marelius Eltvik, fangstmennene Bernt R. Brandal, Bernt K. Godøy, Johannes Olsen, Jakob Koppen, Otto Sundnes, Bernhard Sigerset, Halfdan Hansen, Johan Kr. Brandal, fyrbøtar Olaf Larsen.